Assisi - Fredens- og Kjærlighetens by

 

Assisi - "Fredens- og Kjærlighetens by" - er en middelalderby liggende omkranset av en bymur i bergområdene i Umbria, nord/øst for Roma - Italia. Hit tiltrekkes omlag 5 millioner spirituelle søkende mennesker, pilgrimmer og turister hvert år, for å gå i fotsporene til Frans og Klara.

Den Hellige Frans og den Hellige Klara var pionerer på 1200-tallet med å nedfelle de dype medfølende, favnende kjærlighetsvibrasjoner til våre medbrødre og -søstre, og alle øvrige riker på jorden. Assisi-gralen har blitt forsterket siden den gang. Og også i dag, ytterligere intensiveres disse vibrasjoner under stor bevåkenhet fra de indre guddommelige riker.

Mennesker som tiltrekkes Assisi, og åpner seg opp for disse vibrasjoner, får en dypere hjelp med å vekkes inn i enda dypere lag i sitt hjertesenter, og sitt vesen.

Det er et liv "før", og et liv "etter" Assisi, er mange av oss som har besøkt denne Hellige by, skjønt enige om. 

"Velsignet være du av Gud, min by! For takket være deg skal mange sjeler bli frelst, i deg skal bo mange tjenere for den høyeste, og ved deg skal mange bli kalt til Himmelriket - Fred være med deg!"

Dette var Frans' siste ord til sin elskede by "Assisi" innen han døde.

 

                    "Pace e Bene" - "Fred og alt godt".

 

Den Hellige Frans av Assisi

Den Hellige Frans av Assisi

Den Hellige Frans var født på slutten av 1100-tallet i Assisi - Italia som den eldste sønn av en rik og anerkjent kjøpmann. Hans mor kom fra Provance i Frankrike. Etterhvert som Frans vokste opp ble han en meget populær mann som elsket å gjøgle, og holde leven i gatene med sine mange kamerater. I en aldre av 26 år, endret han seg radikalt med å trekke seg tilbake og innad i faste, bønn og meditasjon. Han fikk sitt kall når han satt knelende ned foran alteret, og det berømte kors i San Damiano i en dyp bønn, overgivelse og kontemplasjon, hvor han kunne høre en stemme si - "Gå ut og gjenoppbygg min kirke - som du kan se, er den på vei til å falle ifra"... Frans trodde først det var den ytre kirkebygger han skulle være, så han startet med det samme å gjenoppbygge falleferdige kirker, men fikk en senere beskjed på at det var en "indre kirkebygger" han skulle være - ved å være et "instrument" for de indre rikers liv.

Han ønsket å være en fattig tiggermunk, og tilslutt ga han ifra seg alt av sine eiendeler til sin biologiske far, for så å merke fattigdomsidealet med å ikke eie noe som helst. Han ble iført en gammel slitt kappe som, dengangs Assisis biskop Guido, ga ham, hvor han også ble velsignet med et kors tegnet på hans høyre skulder/rygg, til å følge veien, og det kall han hadde fått. Fra den dag levde Frans i ren fattigdom. Han kalte seg selv og sine medbrødre, som senere tilsluttet seg hans orden, for "mindrebrødrene". Og til å leve kun i lyset til Herrens vilje.

Frans måtte ha Pavens godkjennelse og velsignelse for sitt virke, og etter mange utførte mirakler og taler rundt om, fikk han denne velsignelse. Han vandret rundt store deler av Italia, og også rundt til mange steder i verden for å fortelle/predike læren om Jesu liv. Han evnet å se årsakenes verden, såvel som virkningenes verden, og utførte mange mirakler under sitt virke. Han hadde behov for å trekke seg tilbake, fastet, ba og mediterte i mange dager i strekk. Han fikk en dypere kontakt til alle riker på jorden, og han kommuniserte med de i sitt indre. Han kalte alt rundt seg for søstre og brødre - som broder sol, søster måne, broder vind, søster vann, broder ild o.s.v. Han holdt andakter for fuglene som også lyttet i stillhet, temmet en vill ulv, osv. Han er også kjent som dyrenes skytsengel.

Som ved et mirakel ble han stigmatisert med sårmerker, slik som Jesus fikk idet han ble hengt på korset. Disse sårmerker bar Frans de siste to årene av sitt liv. Et symbol på den blødende, dype medfølende Kristuskjærlighet for alle riker på jorden. Han var en meget syk mann i mange av sine år, og ble kun 47 år gammel.

Han ble helgenkåret kun 2 år etter sin død, pga. de mange og store mirakler han utførte i sitt kortvarige virke.

 

Den Hellige Klara av Assisi

Den Hellige Klara var 11 år yngre enn Frans, og født inn i en adelig familie i Assisi - Italia. Hun var den eldste i en søskenflokk av 5 barn. Hennes mor fikk en "indre" beskjed om, at hun skulle føde et lite barn som skulle skinne klarere enn dagen, derfor fikk hun navnet Klara. Klara var en meget søt og innadvendt liten jente, og som var veldig opptatt av å hjelpe de fattige og trengende mennesker rundt om. Hun hadde en venninne, Bona, som var den som løp ærender for henne, og ga ut de mange goder til de fattige og trengende mennesker i Assisi og omegn. Klara vokste seg opp til å bli en vakker og ung pike, og beilerne kom én etter én, men Klara ble ved med å sende de ut - hun ville ikke gifte seg.

Når Frans kom hjem fra Roma med Pavens godkjennelse og velsignelse for sitt virke, sto han en dag nedenfor hennes værelsesvindu rett ovenfor domkirken i Assisi og holdt tale. Og når Klara hørte han holde denne dype tale, visste hun med ett i sitt hjerte, at det var et slikt liv hun også ønsket å leve - og at dette var Guds vilje med henne. Frans ble hennes åndelige læremester, uten at hennes øvrige familie visste noe om det. De møttes i all hemmelighet sammen med sin kjære venninne Bona, og et par av brødrene til Frans. På hennes 18-års dag, når hun var myndig og selv kunne bestemme over sitt liv og sine midler, valgte hun å gå inn i ordenen til Frans. Hun ga bort alt hva hun eide til de fattige, som også var ett av ordensreglene i Frans's orden. Hun fikk klippet og barbert av seg sitt hår, ble iført et hodeklede og en kappe, samt noen enkle sandaler på sine føtter. Hun avla ordensløftene, før hun først ble flyttet inn til et Benediktinerkloster, for klosteret ved San Damiano sto først ferdig noen måneder senere. 16 dager senere kom også hennes yngre søster, Agnes, og sluttet seg til den samme orden. Deres far var etterhvert blitt rasende og forsøkte å hente ut begge to, men måtte oppgi det hele, fordi Klaras mirakler sto i veien. Etter noen år hvor deres far var død, kom også deres 3. søster, samt deres mor, og sluttet seg til dem. Klaras oppgave besto for det meste av et indre arbeide via bønn og kontemplasjon. Klaras og døtrenes virke var også en indre støtte for Frans og brødrene og deres virke.

Klara kunne også se årsakenes verden, slik som Frans gjorde, og med det utførte hun mange mirakler. Mange mennesker kom til Klara og hennes "døtre", for å få hjelp med healing i form av bønn. Hun stoppet også større hærskarer med krigere med å gripe inn og overta Assisi, og Assisis omegn, via sitt tabernakel, og med kraften fra det guddommelige. Hun blir ofte vist bærende med sitt tabernakel i sine hender. Hun var kjent for at det ble meget fredfullt når hun kom inn i et rom. De levde også som Frans og brødrene et meget asketisk liv, ved å ikke eie noe som helst, ei heller mat - kun et liv i ren fattigdom. Noe Paven på daværende tidspunkt syns var et altfor hardt liv å leve, men Klara ble ved at det skulle være slik. "Det er ingen byrde å leve slik som Jesus levde, men snarere en gave og et privilegium å ikke eie noe som helst", sa Klara.

Klara var også meget syk i mange år av sitt virke, men overlevde hver eneste krise. Like før hun dør får hun endelig Pavens godkjennelse og velsignelse for de ordensregler som Frans innstiftet for ordenen, og først da er Klara klar til å reise videre - hun ble 60 år gammel. Som Frans ble også Klara helgenkåret kun 2 år etter sin død, dette pga. alle de store mirakler hun utførte i sitt virke.

Klara og hennes døtre dyrket 3 forskjellige slags blomster som bærer forskjellige symboler;

        Liljer for "renhet"        Fioler for "ydmykhet"       Roser for "kjærlighet"